REINGJETERHUNDEN
Jeg er blitt spurt om å skrive noen ord om bruk av gjeterhunden i reindrifta. Det er et stort tema; bruken av gjeterhundene avhenger av blant annet geografien og driftsformer i de ulike reindriftsområdene. Dette innlegget begrenser seg til å handle om hvordan man i indre-Finnmark og primært i Karasjok, tradisjonelt har valgt ut valper til arbeidet med rein og opplæring av disse.
Valg av valper
Tradisjonelt var man ikke særlig opptatt av valpens farger og utseende når man skulle velge seg valp til fremtidig gjeting, men veldig mange foretrakk hunder med flekker over øynene, da disse «ser» mer enn andre hunder. Hunder med flekker over øynene kalles for njeallječalmmat, fireøyd, derav det meget vanlige navnet Čalmmo/Čammo. Bruksegenskapene til hunden var og er det viktigste. Man overtok en valp så fort den kunne spise selv, allerede i 3-4 ukers alderen. Man tok tak i valpens hale og holdt den oppned. Om valpen var svai i ryggen, så trodde man at den ville bli en bra gjeterhund. Man så også på valpens hale. Hunder med ringlet hale var kortdistanse hunder, det vil si at de var raske til å starte jobben, men de dro aldri langt før de avsluttet og kom tilbake. Retthalete hunder var å foretrekke, da de jobbet over større områder. Man unngikk også å velge valper med ekstra klo/ulveklo, da disse av naturlige årsaker ville få problemer i barmarka med at kloen hengte seg fast i lyng/bjørkeris og førte til sårhet og i verste fal opprevne klør. Valper med hengeører var heller ikke å foretrekke. Hunder med oppstående ører hørte bedre og derfor prøvde man å korrigere hengende ører ved å kutte av øretippen av helt unge valper. Den minste og mest stakkarslige i valpekullet ble kalt for beasiheadju, og ofte ble det sagt at disse ble til gode gjeterhunder, men ingen av mine informanter har en logisk forklaring på dette.
Å lære opp gjeterhunden
Opplæring av valpen begynner med tidlig. Man skal ikke dulle så mye med valpen, for da kan den bli lunefull. Så fort valpen klarer å følge eieren får den være med på korte turer. Når en etparmåneders gammel valp får ferten av rein, så skal man ikke hysje og dempe den, men la den få jage til den blir trøtt. På denne måten vil også eieren se hva slags hund valpen er, om den er en som går rett inn i reinflokken eller om den jager i kantene av flokken. Hvis valpen blir hysjet på første gang den jager rein, så vil den lære at den ikke skal dra langt. Når valpen blir litt eldre, så begynner man å sette krav til hunden. En god hund raser ikke inn i flokken, men jobber rolig i utkanten av flokken. Negativ atferd korrigeres i første omgang ved hysjing, men om det ikke er nok så må man bruke andre virkemidler. Čulku, kubbe av tre, bindes til hunden slik at den ikke klarer å springe. Den tunge kubben gjør at hunden lunter bak reinflokken i passelig tempo, men bruken av čulku er så og si avleggs i dag. En annen og mildere hindring, er å binde en lang bjørkegrein fast til hunden. Greinen vil bremse hundens fart, men i og med at greinene er i veien, så vil den hindre hunden i å jage flokken ulovlig raskt. De fleste reindriftssamiske familier har opptil flere hunder samtidig og noe av opplæringen av valper og unghunder handler om at de skal kunne lære av en eldre, flink hund – gjennom en slags se-og-lær metode. Det finnes unghunder som ikke instinktivt forstår hva som ventes av dem og som ikke bryr seg om rein. Disse tas med sammen med en god gjeterhund, slik at de ser hva som skal gjøres. Når hunden først en gang har blitt «lurt» til å jobbe, så vil den forstå og se hva som skal gjøres med reinen/flokken.
Kilder:
Fem reindriftsutøvere i alderen 25-70 år fra Karasjok og Kautokeino
//Anne Marit Eira